God forvaltningsskikk innebærer at forvaltningen skal være åpen og serviceinnstilt. Dette kan være å sette rimelige frister, nedtegne skriftlig de opplysninger som blir gitt muntlig, innrette seg for å hjelpe publikum på en god måte, svare raskt og profesjonelt på henvendelser, gi grundig, rask og korrekt saksbehandling, og praktisere likebehandling. Forsvarlig saksbehandling er også avhengig av den enkelte avgjørelse, i en sak og i et vedtak. Krav til forsvarlighet går hånd i hånd med skjønnsvurderinger, og disse avhenger av saksbehandler og gjeldene lover og forskrifter.
Det er en rekke lovfestede regler i forvaltningsskikk. Det er til enhver tid slik at de lovfestede reglene til forvaltningens virksomhet skal følges. Eksempelvis er det slik at en barnevernssak skal følge en viss rekkefølge, og et vedtak om arbeidsavklaringspenger skal være et resultat av dokumentert nedsatt arbeidsevne. De uskrevne reglene innebærer at forvaltningen utøver skjønn. Skjønn er en vurdering basert på egne vurderinger, som igjen bygger på for eksempel utdannelse, fagkunnskap og erfaring. God forvaltningsskikk innebærer enkeltpersonen i møte med forvaltningen får mulighet til å bli hørt, får ytret sin sak og har brukermedvirkningsrett.
Når det kommer til saksbehandling er det to prinsipper som er viktig at følges. Først har du forsvarlighetsprinsippet. Dette er et grunnkrav som sier at forvaltningen må foreta forsvarlige avgjørelser. Dette betyr at saksbehandler, i sin utøving av offentlig myndighet, skal se saken fra alle sider og således avveier momenter i saken mot hverandre. Saklighetsprinsippet går ut på at det ikke skal legges vekt på utenforliggende hensyn, så vel som usaklige hensyn i vurderingen. Generelle regler skal være veiledende, men ikke stå i veien for hensyn til skjønnsmessige vurderinger i forvaltningen.